Å redusere frafall i videregående opplæring står høyt på den politiske agendaen og er et av hovedmålene for grunnopplæringen i Norge. IKO-modellen bidrar med systematikk i skolenes frafallsforebyggende arbeid gjennom identifisering, kartlegging og oppfølging av "risikoelever".

Modellen i korte trekk

Hovedmålet med IKO-arbeidet er å gjøre alle elever best mulig faglig og sosialt rustet til å komme seg videre i utdanningsløpet. Dette fordrer at skolene har en kontinuerlig beredskap: Et system og et personale som med oversikt, kompetanse og omsorg bringer elever på rett kjøl igjen når "varsellampene blinker". IKO-modellen er utviklet med tanke på å lette skolenes arbeid med å identifisere ungdom som av ulike årsaker ikke har utbytte av opplæringen. Modellen skal sikre at skolen gjennom kartlegging får klarhet i årsaken til elevens manglende utbytte. Sist, men ikke minst, skal skolen bruke kartleggingen til å definere en oppfølging med mål om at eleven raskest mulig skal få fullt utbytte av den ordinære opplæringen.

Systematikk i arbeidet

I utviklingen av IKO-modellen er følgende definisjon av frafall lagt til grunn:

Frafall er når elever med kapasitet til å fullføre og bestå ikke gjør det – enten ved at de slutter underveis eller ved at de ikke består enkeltfag.

Den forskningsbaserte kunnskapen vi har om effekter av frafallsforebygging viser at det ikke finnes én eller noen typer av tiltak som gjennomgående har effekt. Frafall er et komplekst problem, og det finnes ikke én "medisin" som virker for alle, i alle kontekster. Tiltakene må tilpasses lokale rammebetingelser og elevens individuelle utfordringer. Sjansen for å lykkes med frafallsforebygging er størst når dette arbeidet gjennomføres systematisk ved at tiltakene

• settes inn tidlig
• er godt forankret
• tar hensyn til helheten i elevens situasjon
• legger til rett for tillitsskapende relasjoner
• følges tett opp

Viktige prinsipper

IKO-modellen tar utgangspunkt i følgende forståelse av årsakene til frafall:

Frafall er ofte resultat av negative relasjoner mellom elev og skolesystemet og ikke en feil hos individet (eleven).

Relasjoner er noe vi kan jobbe profesjonelt med ved å endre de voksnes holdninger til elevene – og til elevenes læring. Ungdom som står i fare for å falle fra trenger lærere med god didaktisk og pedagogisk kompetanse og en skole med systematikk i oppfølgingen av enkeltelever. IKO-modellen representerer derfor en innsats med tre hovedkomponenter:

• Holdningskomponenten
  Lærere må ønske at alle elever skal få en best mulig opplæringssituasjon
• Kompetansekomponenten
  Lærere må tilbys målrettet didaktisk og pedagogisk kompetanseheving, og ledelsen må sikre praksisendringer gjennom pedagogisk ledelse
• Strukturkomponenten
  Skolene må følge opp/overvåke den enkelte elevs situasjon og læringsutbytte systematisk

Tett oppfølging i perioder

Formålet med IKO-modellen er å gi ungdom i faresonen for frafall et varig grunnlag for å kunne fullføre og bestå et ordinært opplæringsløp. Det betyr at vi skal etterstrebe kortvarige oppfølgingstiltak med mål om at eleven skal både mestre og trives i det ordinære opplæringsløpet.

Forenkling

Et siste prinsipp som har vært løftet fram i arbeidet med IKO-modellen er minst mulig byråkratisering. Bruk av modellen skal ikke handle om flere krav til dokumentasjon, men om forenkling. For å gjøre arbeidet med identifisering av elever enklere er det utviklet en egen IKO-modul i programmet Conexus Engage.